Stilling: Erfaringskonsulent i musikkterapi
Bakgrunn
Jeg heter Dan Viggen og jobber som erfaringskonsulent med rusbakgrunn i musikkterapiprosjektet her på Sagatun Brukerstyrt Senter. Jeg var yrkessanger fra jeg var 17 til jeg var 36 år, og det var jobben min. Det ble litt mye fest, og man må dra på jobb uansett om man vil eller ikke. Når musikken betyr så mye, så må du på jobb når du ikke har lyst engang.
Fra bruker til ansatt
Det har endelig gått opp for meg at jeg er ansatt her på Sagatun. Det første året hendte det seg at jeg kunne glemme det og tenke at jeg var bruker. Jeg begynte her på Sagatun i slutten av 2017 som frivillig, og var jo nede i kjelleren her med musikkverkstedet. Jeg har jo vært gjennom alt her. Jeg startet med å vaske dasser her jeg også. Jeg var ikke akkurat høy i hatten til å begynne med. Jeg visste at jeg ville hit, for jeg hadde hørt om Sagatun. Men jeg måtte ha følge for å få det til. Jeg gjorde en avtale med en som jobbet her, om å komme mandagen etterpå. Det turte jeg ikke. Det gikk en eller to uker, også turte jeg til slutt. Siden det har jeg vel vært her. Etter hvert ble jeg valgt som brukerstyreleder og fikk masse tillit. Det har styrket meg veldig å få det. Da jeg var på selvstyrkingskurset ble jeg ble gjort oppmerksom på at jeg snakket meg selv veldig ned, da jeg hadde dårlig selvtillit. Jeg fikk skikkelig klar beskjed om at jeg måtte slutte med å snakke med selv ned, og det hjalp veldig. Jeg ble valgt som brukerstyreleder, og jeg ble valgt som brukerrepresentant inn i Kulturnettverket. En dag kom jeg med en ide på et kulturnettverkmøte på frivillig basis, og dagen etterpå ringte de meg og sa «du Dan, vi fant noe penger her…». Da begynte jeg med en ti prosent stilling på Blaarud, og videre har det bare ballet på seg. Nå jobber jeg kun på Sagatun og jeg har en 80 prosent stilling. Det er selvvalgt. Jeg kunne hatt 100%, men jeg synes det er greit å ha en dag hvor jeg kan ventilere. Det er tross alt mennesker jeg jobber med, og av hensyn til de menneskene jeg jobber med, synes jeg det er greit å ta en dag fri.
Nå har det gått tre år, og det er en givende jobb. Jeg ser jo at folk kommer seg videre. Og når folk kommer til meg og sier at «dette hadde jeg ikke fått til uten din hjelp», da ser jeg virkelig resultater av jobben min. Jeg treffer jo folk her som har gått i ala type samme sko som meg, og jeg lærer bort og jeg lærer mye selv. Det er egenerfaring jeg har å bidra med.
Jobben min innebærer å være potet i band, holdt jeg på å si. Altså for musikerne, blir jeg puttet inn der jeg passer. Mangler det trommer, gitar eller vokal, da stepper jeg inn der. Dette er nok en av de få jobbene jeg kunne ha hatt, siden jeg får lov til å drive med musikk fra klokka åtte om morgenen. Jeg har noen individuelle timer, og jeg er en samtalepartner. Ofte er musikken bare en inngang til en samtale da. Det er en veldig fin måte å bli kjent med folk på. Det faste vi har er Sagarockers som er mandager og torsdager. Jeg er derfor på alle konserter og arrangementer som er da. Nå er det Recoveryverksted for eksempel. Da er det masse jobb som mange ikke får med seg, med rigging og lemping av utstyr. Jeg er med på å ta imot nye brukere her også. Hamar er ikke en veldig inkluderende by hvis du er ny her. Hvis du ikke har jobb eller skole, er det vanskelig å bli kjent med folk. Det er veldig fint med Sagatun, at her blir du inkludert. Det er fint for folk som er innflyttere.
Hobbyer
Hobbyen min er musikk. Neida, men jeg en lesehest. Jeg er veldig glad i skjønnlitteratur, og jeg er veldig glad i kunst. Jeg går på de utstililngene som jeg klarer å få med meg. Film er jeg veldig glad i. Ikke den amerikanske actionen, eller noen ganger det også, hvis det skal være litt lettvint. Kultur generelt er vel egentlig interessen min. Jeg har alltid ønsket at jeg kunne tegne eller male, men det har holdt seg til graffiti. Jeg driver jo litt med farger og sånn da. Jeg kommer fra en kunstnerfamilie. Altså moren min, eller søskenbarnet til moren min var i lære hos Matisse. Min interesse for musikk startet med moren min egentlig, og platebunken til fattern, og mutterns gamle nylonstrenger. Moren min reiste rundt, og spilte Bob Dylan og Leonard Cohen på 60-tallet, før jeg ble til. Hun spilte litt rundt og var veldig flink. Onkelen min var også musiker, han er operasanger. Han var mitt største forbilde. Det er mange i familien som driver med musikk. Min tante, som dessverre er borte nå, og filleonkelen min har drevet med musikk, og jeg har et søskenbarn som er jazzpianist.
Jeg har to band utenfor Sagatun og. Jeg har fått tilbake mye av det gamle nettverket mitt etter at jeg begynte her. Da jeg begynte å ruse meg litt for mye, skygget jeg banen. Da kuttet jeg ut de folka som brydde seg mest om meg, for jeg følte at jeg ikke var bra nok. De folka har jo kommet mer og mer tilbake. Bandet jeg spilte med for 25 år siden har startet opp igjen. Jeg driver innenfor sjangeren soul, eller soulinspirert da. Jeg var jo bluessanger, men det er mer soul enn blues. Kanskje i gata med Jarle Bernhoft, i den sjangeren der. Jeg sang i heavyrockband da jeg var yngre. Jeg begynte med hårrock på 80-tallet, og skrek av meg alt som var og hadde langt hår. Det var den tiden hvor du ikke kunne se forskjell på publikum og de som sto på scenen. Alle hadde hjemmepermanent og striper i håret.
Råd til andre
Da må jeg nesten si det som er ideologien her. Drømmenes hus – vi bygger hverandre i fellesskap. Jeg isolerte meg veldig i lang tid. Krøp helt inn i meg selv. Jeg gikk på butikken fem over syv på morgenen eller fem på elleve om kvelden. Jeg var livredd folk, og det er jeg ikke nå lenger. Jeg kunne fint stå på en scene, det var ikke noe problem, men før og etter var vanskelig. Jeg er mer sosial og åpen etter å ha kommet hit. Jeg kjenner jo på den åpenheten, det er jo på godt og vondt egentlig, men jeg synes det er verdt det. Jeg har truffet mange fine folk, og mange bra kolleger her. Gudskjelov har mange av dem også egenerfaring. Det er sjel i veggene her. Det har nok mye med at det er brukerne som pusset opp her, da får man litt mer eierskap til det og vil holde det i orden. Sagatun er veldig viktig for meg. Jeg er jo her mye utenfor jobben også.
Takk for intervjuet!
Intervju: Geir Risbakken og Stine Kristinsdatter
Tekst: Stine Kristinsdatter Portrettbilde: Hege E. Mohn Bilde: Hege E. Mohn
Les mer om oss på Sagatun.no
#SagatunRecovery #SagatunBrukerstyrtSenter #CHIME #Tilhørighet #Håp #Identitet #Mening #Empowerment #Intervju #Blogg #Postit
Comments